Ein av dei dagane ein burde blitt verande i senga…

Ikkje alle turar er like idylliske, fredlege og går etter planen. Vår daglege tur i dag var ein slik tur. Eigentleg er eg i jobb no, men sidan min kjære er på reise, har eg vore heime i dag. Like før jul og greier, kjenst som ei gåve i seg sjølv. Eg har sjølvsagt ein heil haug på agendaen, og det byrja med at eg tenkte at eg berre skulle ta ein liten tur i skogen med småen og loppesirkuset. Småen hadde sove kortare enn vanleg i formiddagskvilen sin, og eg ville slå i hel litt tid før han skulle ha lunsj ein liten time etter.
I helga dala det ned enormt mykje snø, men i går steig temperaturen frå fem minus til 8 pluss, og i dag er den vakre, kvite verda forvandla til ein gigantisk slush- sump.

We've have had some beautiful weather lately, but now it has turned into mud, ice and swamps

Dette nydelege vintervèret har me hatt i helga.. No er det berre vatn og guffe att../ We’ve have had some beautiful weather lately, but now it has turned into mud, ice and swamps

Rett oppi her er det mange umerka stiar i skogen berre få veit om , og dei som kjenner til dei er oftast hundefolk. Så lenge kalenderen syner mellom 21.august og 31.mars, er det med andre ord lov å ha hund gåande laus. No for tida er det også eindel gode lukter av fugl i skogen (j.f. loppesirkuset). Derfor hender det frå tid til anna at Loppisen tek seg ein “bonusrunde”. EIn bonusrunde er ein “utilsikta avstikkar utan følgje”. Oftast varer ein slik bonusrunde mellom 10 og 15 min. Sidan det hender at ho finn fugl på slike runder, vert ho ståande i stand, stiv som ein pinne. Ho høyrar heller særleg godt etter når ho står slik på fugl, så no går bikkja med GPS slik at vi lettare kan jobbe med ho. Heldigvis gjorde ho det i dag ôg. Eg hadde knapt gitt ho “fri”-signalet før ho tok av stad, og eg tusla avgårde med småen i meisen. Eg stoppa og ordna litt på broddene, småprata litt med mini før eg gløtta på GPS’en. 458m unna? Allereie? Bikkja vår eg kjent for å være “snikende ullteppe”, ein hund som bruker lang tid på kvar einaste lukt som finst i skogen. 458m på nokre få minutt i krevjande skogsterreng kunne verkeleg ikkje være tilfelle. Eg fløyta ho inn, men såg berre korleis ho fortsatte i full fart i motsatt retning. Ho kunne umogleg høyre meg nærare 500 m lenger vekke i tjukk skog med ange små bekkefall. Likevel tenkte eg at det måtte jo være tilfelle, eit kart ljug sjeldan. Eg fekk ei kjensle at denne korte turen kom til å bli lang. Veldig lang.

"Wilma is 499 m away"... Needs no further comment (I was NOT happy at this moment..)

“Wilma er 499 m unna”…skiiiittpomfritt…/ “Wilma is 499 m away”… Needs no further comment (I was NOT happy at this moment..)

Som om ikkje det var nok: plutseleg ringte telefonen. Eg hadde heilt gløymt at eg skulle få ein pakke levert på døra nettopp denne dagen. Og bodbilen var berre få minutt unna. Skulle eg satse på å hente inn bikkja (som no var 660m unna meg), for så å få levert pakka? Eller skulle eg la hunden segle sin eigen skog, hente pakka, og satse på at ho var komen på betre tanker og ville snu?
Eg valte sistnemnte, pakka er nemleg eigentleg ikkje til meg, og eg kunne ikkje ta sjansen på at bodbilsjåføren ville vente uendeleg lenge. Eg bad han møte meg på ein parkeringsplass halvvegs mellom skogen og heime. Eg tok kortaste veg ut av skogen, mista ein av broddane mine i ei myr, og sklei på rompa ned ein gamal slalombakke. Han som sat på ryggen hylte av glede over sin fyrste rutsjetur.

Pakken som kom var ein god del større enn det eg hadde trudd, men den var veldig lett. Nytt dilemma: Bruke 5 min på å gå heim med pakken, gå sporenstreks ut igjen for å finne bikkja, eller berre ta pakken under armen å gå? Eg tok pakken under armen og la i veg- og omlag samstundes såg eg at loppesirkuset no var 873 m unna- og mellom oss var det ein høgdeforskjell på 40 meter. Sukk..

The Package with capital P. And our little man next to it. All though I was kinda cranky at this moment, my "co-driver" was in a very good mood!

Den irriterande pakken. Og småen. I skauen. I det minste hadde eg selskap av ein veldig blid type! / The Package with capital P. And our little man next to it. All though I was kinda cranky at this moment, my “co-driver” was in a very good mood!

Tida gjekk, og etter ein stund vart eg ganske sur på både bikkje og pakke. Det var tungt føre og glatt, det regna og eg hadde berre broddar på eit bein. Eg opna pakken og putta sakene i bæremeisen, og tok fatt på fløyta.

My parents new digital toys were the lucky items to join us in a little adventure today

Pappas nye telefon og mammas nettbrett har fått ein ufrivillig luftetur/ My parents new digital toys were the lucky items to join us in a little adventure today

I'm glad the baby carrier had room for some extra stuff

Godt bæremeisen har plass til litt uforutsette saker / I’m glad the baby carrier had room for some extra stuff

Terrenget vi no var komen i er ikkje særleg lett å kome seg fram i med meis, med mykje kratt, bratte skrenter, myrer og bekkar. Eg såg for meg korleis eg skulle nekte bikkja tilkomst til sofaen seinare. Korleis ho skulle- som straff- måtte finne seg i å liggje på rommet sitt. Men tida gjekk og stadig kom det meldingar på GPS’en “Wilma har tatt stand”, “Wilma har bytte i tre”. Det er altså meldingar som fortel noko om korleis bikkja står. Den registrerar om hunden som går med GPS sendar har hovudet opp eller ned. Eg fekk stadig melding om det siste- og eg såg ho lenge var nærsagt urørleg i eit område. Tidlegare har ho greidd å setje seg fast, og då fekk eg opp den meldinga. Ei klo la seg om hjarta- kunne ho ha satt seg fast igjen? Området ho sto i var bratt, og eg veit det har gått bikkjer seg fast i det området før- utan at enden var god.

Svarte tanker om sofanekt og “husarrest” forsvann, no ville eg berre ha den fine lurvepelsen vel heim. Etterkvart som eg nærma meg, må ho ha høyrt fløyta. For kvar 100m ho tilbakela var som ein liten siger, farten hennar var stigande. Og plutseleg- som ein oransje liten prosjektil kom ho susande ned skråningane. Eg gløtta på klokka. Ho hadde vore vekke i 1.5t då ho kom inn til oss. Heilt utilgjeveleg, sjølvsagt. Ho fekk ros for å komme, men eg greidde ikkje å la være å kalle ho dust i same slengen. Dust, med eit smil.

"I wasn't gone THAT long!"

Ein ikkje særleg angrande syndar har kome til rette/ “I wasn’t gone THAT long!”

Slitne, våte og svoltne vendte vi nasen heim att. Eg mista den siste brodden (argh!), men han som sat på ryggen skravla og tralla som om ingenting var skjedd. Og eg trur kanskje lurvepelsen skal få lov til å komme opp i sofaen i kveld likevel.

I should have stayed in bed- one of those days….

Not every everyday-adventure goes as planned. Our trip today was one of those. I took the day off from work and since christmas is just around the corner, I had a lot on the agenda. I was just going to take one of our quick favourite train in the forrest behind our house, and I expected not to be outside more than 40 minutes, top.

Lately, our dog has taken some “bonus trips”. She takes off and goes hunting for birds. When she finds birds, she freezes until she is told to raise the bird. Yes, she’s a fairly good hunting dog. The problem is that in the forrest, she is difficult to find among shrubs, trees and bushes. And when she’s pointing at a bird, the only word she reacts to is “JA!”. So- we use a GPS sender on her when she is in the forrest. I don’t bother to use it all the time, but I fortunatly brought it with us today.

She took off in a speed I rarely see her in, disappearing into the forrest. A little slow in my reaction, I followed with the baby in the Osprey carrier. I was just fixing the spikes on my boot, and when I glimpsed on the GPS 20 sec later she was 458 m away. In steep terrain. I had no chance to neither call her in or follow her, but we followed the best we could.

5 mins later, she was increasing her distance to us- 660 m away, my phone rang. I had forgotten that I promised to receive a package for my parents, and the TNT Express van was on its way. Fetch the dog first or fetch the package? I realized the dog wasn’t having a rest, so I decided to receive the package. I ran the fastest I could with the baby on my back (singing of joy- he found it very amousing), but got stuck in a marsh and lost one of my spikes. I had asked the driver to meet me at a parking lot 5 mins from our house, and now a new dilemma: take the package with me when continuing my search for the dog? Or walk 5 mins home, leave the package and go out again. In a moment of insanety, I went for the first alternative, and ended up walking like an idiot around in the forrest with a singing baby on my back, a package under my arm while I was whisteling the dog fluite and crying my dogs’ name.

I was thinking really dark thoughts of how I would ignore the dog the rest of the evening, how I would refuse to cuddle with her in the sofa. But after a while (and still about 700 m away), I started to feel anxious. I know there are steep cliffs in the terrain, and dogs has gone off them before. I could see that she was now moving in a smaller area, and she often stopped. What if she was harmed?

One hour later she finally heard the whistle- and returned in my direction. And just as fast as she had disappeared, she reappeared. Just like that. Happy as ever. The baby laughed when he saw the dog again. I smiled. And called her a jerk. Now she is lying next to me in the sofa. Sleeping like nothing happened today. And I lost the last spike as well.

Advertisements

About outdoorbaby

I'm a Norwegian girl in my early thirties blogging about our experience bringing a whole new dimension to our out-door life: a baby.
This entry was posted in Hundehjørnet, Outdoorbaby in english, Outdoorbaby's eventyr, Uncategorized and tagged , , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

2 Responses to Ein av dei dagane ein burde blitt verande i senga…

  1. Ha ha, I know those kind of days, even if we don’t have a dog. We actually babysit a friend’s hunting dog once who managed to run away from our door (well, I was at barnehage at that point) and we had some pretty exciting moments in finding her again. I’m happy to hear you got her back in good form!!! And Happy New Year by the way!

    • outdoorbaby says:

      Sounds like you have caught the essence of having a hunting-dog, so much love, yet so much trouble! Happy, happy new year, I really look forward ti follow your blog throughout 2014!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s